21 timer i fine Muruvik  – Muruvik Backyard

21 timer i fine Muruvik  – Muruvik Backyard

---

Klokka fire på natta står det fortsatt fakler ute langs stien ned mot fjæra. Noen har tenkt på oss og det blir satt stor pris på.  Rundt hjørnet etter litt glatte svaberg, har heiagjengen som satt ute under ulltepper gått til ro. Vi er ikke så mange igjen nå. Backyard Ultra er et folkearrangement, og vi som fortsatt er ute i løypa, er folk som liker å løpe litt lengre enn de fleste.

Det er oktober og denne lørdagen som har blitt til søndag er det Muruvik Backyard ultra – last one standing.

Jeg meldte meg på i siste liten, jeg visste ikke om jeg kom til å løpe, men jeg håpet på å kunne bli med noen runder. Jeg hadde nettopp hatt Covid, og det hadde satt meg ut av form og trening i mange uker. Jeg jeg holdt også på å flytte, noe som var stress nok i seg selv.

En viktig årsak til at vi mosjonister møter opp på løp etter løp, er den sosiale biten rundt arrangementene. Det er klart vi liker å løpe, det er også gøy å få en plassering iblant, men i hovedsak er det en livsstil, som inneholder mye trening og av og til noen konkurranser. Backyard ultra – konseptet har alt som er bra med løping på en gang, og alle som kan løpe 6,7 kilometer på under en time kan være med. Ingen jager etter å løpe raskest, tvert imot er det ofte de som blåser av kruttet som må gi seg først.

Jeg var altså veldig usikker på om jeg skulle starte, men kvelden før begynte jeg likevel å pakke «ultra-kitet» – en plastboks full av mat og drikke, en bag full av klesskift, en stor powerbank til klokke og telefon og en campingstol for å sitte imellom pausene. Jeg hadde til og med ei tykk dyne, i tilfelle jeg måtte sitte ute. Jeg tenkte jeg trengte å treffe litt folk og å få litt avbrekk fra flytteeskene. Et par runder skulle jeg klare.

Jeg slapp å sitte ute. Jeg fikk plass inne i Muruvikstua, noe som var rene luksusen for et slikt løp. Jeg delte et bord med flere ambassadører fra Trondheim Maraton, og det var super stemning før start.

Kubjella som markerte rundestart, ringte for første gang klokka ti, og det var helt fantastisk å se hvor mange som var ute og løp. Noen la seg i front og tok rundene på under 40 minutter, mens jeg forsøkte å bruke 45.

Det er ved 7 runder det første mannefallet starter. Arrangøren hadde bestilt pizza, og det smakte vanvittig godt. Jeg hadde med meg mye næring, men det meste var raske karbohydrater, så litt salt var veldig bra. Selv om jeg var tung i kroppen, hadde jeg ikke lyst til å gi meg ennå. En må ha 8 runder for å kalle det en ordentlig ultra er det noen som sa. Så jeg byttet sko og kom meg ut igjen.

Jeg kviknet til av den pizzaen og skobyttet. Jeg satte meg et nytt mål på 10 runder og 67 km. Klokka hadde nå blitt 7 på kvelden, og vi måtte fram med hodelykta. Vi var fortsatt veldig mange løpere igjen. Så det nye målet ble 12 runder og 50 miles (80,4 km).

Det gikk litt opp og ned underveis, så etter runde 13 gikk jeg til Lars Erik Gylland (Leder av Ultraløperklubben) og sa jeg ville gi meg. Han sa at han hadde sluttet å si noe når folk sa sånn, og måtte gå inn og sette meg. Jeg hørte etter og gikk og inn og tenkte meg litt om, og plutselig var jeg ut på runde 14 likevel.

Etter 9 mil begynte jeg å bruke mer tid på hver runde, men jeg rakk akkurat å sette klokka på litt lading, få i meg drikke og lukke øynene i noen minutter før løpsleder Eskil Haug blåste i fløyta tre minutter før start.

Jeg hadde bra oversikt over de som var igjen nå, på som nær som en. Jeg hadde så vidt sett ham, men han hadde hele tiden løpt bak meg. Han dukket liksom opp fra ingen steder, det var Jan Olav Dagsvik som vant hele løpet. Han var en hyggelig fyr som hjelp meg igjennom på runde 19 da hodelykta mi gikk tom for strøm. Han virket uforskammet frisk i beina etter 21 runder og 14 mil. Det var bare oss to igjen til slutt. Jeg ble ganske sikker på at han ikke ville gi seg om jeg presset meg igjennom en runde til, og der og da tenkte jeg at jeg ikke ville rekke meg rundt om jeg måtte løpe flere runder. Kanskje er det sant, kanskje ikke. Det er det ingen som får vite, for jeg gikk altså tilbake til start på runde 22 og Dagsvik ble last one standing. Vel fortjent!

Det er selvfølgelig ikke lurt å løpe veldig langt uten å ha forberedt kroppen på dette gradvis. En uke senere er beina mine fortsatt støle, og jeg har blitt litt forkjøla, men om jeg angrer? Ikke i det hele tatt. Jeg føler meg heldig og privilegert som kan sette av en hel helg til et slikt arrangement. Og at kroppen min kan. Neste gang…

---